Lommedalen Meieri

Adressen er i dagLommedalsveien 277. (Gårdsnr. 97, Bruksnr. 154)

Tidligere reiste bøndene rundt i bygda med hver sin vogn og solgte melk direkte til forbrukerne. Det var også en del som kjørte melk helt til Kristiania. Det var opplagt et behov for å organisere omsetningen av melk.

Lommedalens meieri ble etablert i 1897. Det ble bygget på en tomt som hørte til Nedre Haug.
Det første året var det 32 gårder som leverte rundt 900 liter melk per dag.

Meieriet hadde en del problemer underveis, blant annet med vannforsyningen.

Siden melk måtte leveres til faste tider morgen og kveld, hadde meieriet en viktig sosial funksjon. Melkerampen på meieriet var det daglige samlingssted for dalens menn, og unntaksvis kvinner, der nyheter kunne utveksles, kontakter kunne knyttes, og praten kunne gå om løst og fast.

Etter andre verdenskrig (1940−1945) kom traktoren inn i jordbruket, og det bidro til mer dyrking av korn og færre dyr på beite. Mens det i 1924 var 360 kuer og 64 melkeleverandører i Lommedalen, var det i 1975 bare Burud og Vensås som hadde kuer.
Denne utviklingen resulterte i at det i 1967 ble bestemt at meieriet skulle nedlegges, og i 1975 var det slutt.

Lommedalen Elektriske overtok bygningen til Meieriet da det ble nedlagt, men flyttet til Mølladammen næringspark i 2008. Senere har blant annet Yamaha, Jannis Motorshop,
Bærum Blikk og Ventilasjon a.s., BilskadeForum, Prima Pizza, Norgesbuss og PC-service holdt til i huset.

Mer om Lommedalens Meieri
Leveringen av melk til Kristiania før meieriet kom var strevsom. Melka måtte gjøres i stand grytidlig og kjøres med hest. Ofte separerte de melka (fløten ble skilt fra resten av melka) før den ble kjørt. Rengjøring av alt utstyr var også krevende.

I et møte som ble holdt på Lommedalen skole 1896 ble tilstrekkelig mange enige om å bygge et meieri nede ved Handelsforeningen. Lover ble vedtatt, blant annet med begrensninger i mulighetene bøndene hadde for å selge melk til andre enn Meieriet. Det sto også at det ville bli slått hardt ned på hvis noen forsøkte å selge vannblandet melk, eller melk med for lite fløte.
De som bodde lengst inne i dalen syntes det ble lang vei til Meieriet, men dette ble løst ved at det ble organisert kjørelag. Det var melkelevering morgen og kveld. Vann kunne meieriet ta fra Hellerudbekken.

Deltagerne tegnet aksjer for å finansiere byggingen. Bøndene bidro med mye egeninnsats og skaffet tømmer selv.

Ved mottakelsen i det nye meierihuset var det en dampkjele som ga damp og varmtvann til rengjøring av såer (store oppbevaringskar for melk) og spann. På toppen av dampkjelen var det en turbin som drev ostekvern og smørkjerne. Videre var det sementkummer til melkesåer og fløtespann. Om sommeren hadde man is i kummene. Isen var skåret om vinteren og lagret.

Når bøndene kom med melk, ble de tatt imot av meiersken og en hjelper som veide melken de hadde med og ledet den over i melkesåene som ble avkjølte i kummene. Derfra ble melken tappet over i transportspann. Fløten lå som et lag på toppen av melken, og man stoppet tappingen rett før det begynte å komme fløte. Slik fikk man separert fløte og melk. Transport til kunder, mange på Stabekk og Lysaker, gikk med hest. I 1920 ble hestene byttet ut med bil.

1930-tallet og krigsårene var vanskelige. På 1950-tallet ble det forbedringer med nytt og moderne utstyr. Det kom blant annet tappemaskin og kjøleanlegg. Men dette krevde mer plass og tilbygg var nødvendig.

I kjelleren på Meieriet sto 245 frysebokser som ble leid ut. Her kunne man også leie vaskemaskin, sentrifuge og maskinrulle, og man kunne låne potetrisknuser og halmpresse. I huset foregikk det produksjon av grisemat ved at damp fra dampkjelen ble brukt til å koke poteter.

Meieriets biler hentet (etter 1920) varene og kjørte dem ut til forbrukerne. Med bedre muligheter for kjøling kunne kvelds- og søndagslevering av melk droppes.
.
På 1930-tallet var det en del nydyrking i dalen, og melkeproduksjonen økte. Det ble overproduksjon, og en del skummetmelk måtte returneres til leverandørene. Etter krigen ble det som nevnt mer bruk av traktorer og andre landbruksmaskiner. Det ble mer korndyrking og mindre husdyrhold. Meieriet gikk dårlig, men drøyde lengst mulig med nedleggelse, siden de ikke regnet med å få så mye igjen når de solgte sine maskiner. De fortsatte med flasker etter at melkekartongene var kommet.

I 1967 besluttet årsmøtet å forberede overgang til Fellesmeieriet. I 1975 ble eiendommen solgt og laget oppløst.

Kilder:

Michael Sars og Hope, Svein Ola (redaktører). (1992). Vest for byen 7. Asker og Bærum historielag. Artikkel av Kjell Kirkeby om Lommedalens Meieri

Lokalhistoriewiki

Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 3. Bærum Bibliotek

Jacobsen, Jacob. (1976). Lommedalen: en bygd i bygda. Kulturutvalget i Bærum

Trulsrud, Halstein og A. Morgan Olsen. Foredraget "På kryss og tvers i Lommedalen". Holdt på Lommedalen og Bærums Verk seniorsenter 2008

Google Maps